Hadith Representative
Salamah bin Al-Akwa' berbaiat dua kali di Hudaibiyah, dan Nabi menjelaskan bahwa isinya adalah baiat untuk menyongsong kematian
Imam Muslim : 3372حَدَّثَنَا أَبُو بَكْرِ بْنُ أَبِي شَيْبَةَ حَدَّثَنَا هَاشِمُ بْنُ الْقَاسِمِ ح و حَدَّثَنَا إِسْحَقُ بْنُ إِبْرَاهِيمَ أَخْبَرَنَا أَبُو عَامِرٍ الْعَقَدِيُّ كِلَاهُمَا عَنْ عِكْرِمَةَ بْنِ عَمَّارٍ ح و حَدَّثَنَا عَبْدُ اللَّهِ بْنُ عَبْدِ الرَّحْمَنِ الدَّارِمِيُّ وَهَذَا حَدِيثُهُ أَخْبَرَنَا أَبُو عَلِيٍّ الْحَنَفِيُّ عُبَيْدُ اللَّهِ بْنُ عَبْدِ الْمَجِيدِ حَدَّثَنَا عِكْرِمَةُ وَهُوَ ابْنُ عَمَّارٍ حَدَّثَنِي إِيَاسُ بْنُ سَلَمَةَ حَدَّثَنِي أَبِي قَالَ قَدِمْنَا الْحُدَيْبِيَةَ مَعَ رَسُولِ اللَّهِ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ وَنَحْنُ أَرْبَعَ عَشْرَةَ مِائَةً وَعَلَيْهَا خَمْسُونَ شَاةً لَا تُرْوِيهَا قَالَ فَقَعَدَ رَسُولُ اللَّهِ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ عَلَى جَبَا الرَّكِيَّةِ فَإِمَّا دَعَا وَإِمَّا بَصَقَ فِيهَا قَالَ فَجَاشَتْ فَسَقَيْنَا وَاسْتَقَيْنَا قَالَ ثُمَّ إِنَّ رَسُولَ اللَّهِ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ دَعَانَا لِلْبَيْعَةِ فِي أَصْلِ الشَّجَرَةِ قَالَ فَبَايَعْتُهُ أَوَّلَ النَّاسِ ثُمَّ بَايَعَ وَبَايَعَ حَتَّى إِذَا كَانَ فِي وَسَطٍ مِنْ النَّاسِ قَالَ بَايِعْ يَا سَلَمَةُ قَالَ قُلْتُ قَدْ بَايَعْتُكَ يَا رَسُولَ اللَّهِ فِي أَوَّلِ النَّاسِ قَالَ وَأَيْضًا قَالَ وَرَآنِي رَسُولُ اللَّهِ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ عَزِلًا يَعْنِي لَيْسَ مَعَهُ سِلَاحٌ قَالَ فَأَعْطَانِي رَسُولُ اللَّهِ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ حَجَفَةً أَوْ دَرَقَةً ثُمَّ بَايَعَ حَتَّى إِذَا كَانَ فِي آخِرِ النَّاسِ قَالَ أَلَا تُبَايِعُنِي يَا سَلَمَةُ قَالَ قُلْتُ قَدْ بَايَعْتُكَ يَا رَسُولَ اللَّهِ فِي أَوَّلِ النَّاسِ وَفِي أَوْسَطِ النَّاسِ قَالَ وَأَيْضًا قَالَ فَبَايَعْتُهُ الثَّالِثَةَ ثُمَّ قَالَ لِي يَا سَلَمَةُ أَيْنَ حَجَفَتُكَ أَوْ دَرَقَتُكَ الَّتِي أَعْطَيْتُكَ قَالَ قُلْتُ يَا رَسُولَ اللَّهِ لَقِيَنِي عَمِّي عَامِرٌ عَزِلًا فَأَعْطَيْتُهُ إِيَّاهَا قَالَ فَضَحِكَ رَسُولُ اللَّهِ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ وَقَالَ إِنَّكَ كَالَّذِي قَالَ الْأَوَّلُ اللَّهُمَّ أَبْغِنِي حَبِيبًا هُوَ أَحَبُّ إِلَيَّ مِنْ نَفْسِي ثُمَّ إِنَّ الْمُشْرِكِينَ رَاسَلُونَا الصُّلْحَ حَتَّى مَشَى بَعْضُنَا فِي بَعْضٍ وَاصْطَلَحْنَا قَالَ وَكُنْتُ تَبِيعًا لِطَلْحَةَ بْنِ عُبَيْدِ اللَّهِ أَسْقِي فَرَسَهُ وَأَحُسُّهُ وَأَخْدِمُهُ وَآكُلُ مِنْ طَعَامِهِ وَتَرَكْتُ أَهْلِي وَمَالِي مُهَاجِرًا إِلَى اللَّهِ وَرَسُولِهِ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ قَالَ فَلَمَّا اصْطَلَحْنَا نَحْنُ وَأَهْلُ مَكَّةَ وَاخْتَلَطَ بَعْضُنَا بِبَعْضٍ أَتَيْتُ شَجَرَةً فَكَسَحْتُ شَوْكَهَا فَاضْطَجَعْتُ فِي أَصْلِهَا قَالَ فَأَتَانِي أَرْبَعَةٌ مِنْ الْمُشْرِكِينَ مِنْ أَهْلِ مَكَّةَ فَجَعَلُوا يَقَعُونَ فِي رَسُولِ اللَّهِ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ فَأَبْغَضْتُهُمْ فَتَحَوَّلْتُ إِلَى شَجَرَةٍ أُخْرَى وَعَلَّقُوا سِلَاحَهُمْ وَاضْطَجَعُوا فَبَيْنَمَا هُمْ كَذَلِكَ إِذْ نَادَى مُنَادٍ مِنْ أَسْفَلِ الْوَادِي يَا لِلْمُهَاجِرِينَ قُتِلَ ابْنُ زُنَيْمٍ قَالَ فَاخْتَرَطْتُ سَيْفِي ثُمَّ شَدَدْتُ عَلَى أُولَئِكَ الْأَرْبَعَةِ وَهُمْ رُقُودٌ فَأَخَذْتُ سِلَاحَهُمْ فَجَعَلْتُهُ ضِغْثًا فِي يَدِي قَالَ ثُمَّ قُلْتُ وَالَّذِي كَرَّمَ وَجْهَ مُحَمَّدٍ لَا يَرْفَعُ أَحَدٌ مِنْكُمْ رَأْسَهُ إِلَّا ضَرَبْتُ الَّذِي فِيهِ عَيْنَاهُ قَالَ ثُمَّ جِئْتُ بِهِمْ أَسُوقُهُمْ إِلَى رَسُولِ اللَّهِ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ قَالَ وَجَاءَ عَمِّي عَامِرٌ بِرَجُلٍ مِنْ الْعَبَلَاتِ يُقَالُ لَهُ مِكْرَزٌ يَقُودُهُ إِلَى رَسُولِ اللَّهِ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ عَلَى فَرَسٍ مُجَفَّفٍ فِي سَبْعِينَ مِنْ الْمُشْرِكِينَ فَنَظَرَ إِلَيْهِمْ رَسُولُ اللَّهِ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ فَقَالَ دَعُوهُمْ يَكُنْ لَهُمْ بَدْءُ الْفُجُورِ وَثِنَاهُ فَعَفَا عَنْهُمْ رَسُولُ اللَّهِ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ وَأَنْزَلَ اللَّهُ { وَهُوَ الَّذِي كَفَّ أَيْدِيَهُمْ عَنْكُمْ وَأَيْدِيَكُمْ عَنْهُمْ بِبَطْنِ مَكَّةَ مِنْ بَعْدِ أَنْ أَظْفَرَكُمْ عَلَيْهِمْ } الْآيَةَ كُلَّهَا قَالَ ثُمَّ خَرَجْنَا رَاجِعِينَ إِلَى الْمَدِينَةِ فَنَزَلْنَا مَنْزِلًا بَيْنَنَا وَبَيْنَ بَنِي لَحْيَانَ جَبَلٌ وَهُمْ الْمُشْرِكُونَ فَاسْتَغْفَرَ رَسُولُ اللَّهِ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ لِمَنْ رَقِيَ هَذَا الْجَبَلَ اللَّيْلَةَ كَأَنَّهُ طَلِيعَةٌ لِلنَّبِيِّ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ وَأَصْحَابِهِ قَالَ سَلَمَةُ فَرَقِيتُ تِلْكَ اللَّيْلَةَ مَرَّتَيْنِ أَوْ ثَلَاثًا ثُمَّ قَدِمْنَا الْمَدِينَةَ فَبَعَثَ رَسُولُ اللَّهِ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ بِظَهْرِهِ مَعَ رَبَاحٍ غُلَامِ رَسُولِ اللَّهِ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ وَأَنَا مَعَهُ وَخَرَجْتُ مَعَهُ بِفَرَسِ طَلْحَةَ أُنَدِّيهِ مَعَ الظَّهْرِ فَلَمَّا أَصْبَحْنَا إِذَا عَبْدُ الرَّحْمَنِ الْفَزَارِيُّ قَدْ أَغَارَ عَلَى ظَهْرِ رَسُولِ اللَّهِ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ فَاسْتَاقَهُ أَجْمَعَ وَقَتَلَ رَاعِيَهُ قَالَ فَقُلْتُ يَا رَبَاحُ خُذْ هَذَا الْفَرَسَ فَأَبْلِغْهُ طَلْحَةَ بْنَ عُبَيْدِ اللَّهِ وَأَخْبِرْ رَسُولَ اللَّهِ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ أَنَّ الْمُشْرِكِينَ قَدْ أَغَارُوا عَلَى سَرْحِهِ قَالَ ثُمَّ قُمْتُ عَلَى أَكَمَةٍ فَاسْتَقْبَلْتُ الْمَدِينَةَ فَنَادَيْتُ ثَلَاثًا يَا صَبَاحَاهْ ثُمَّ خَرَجْتُ فِي آثَارِ الْقَوْمِ أَرْمِيهِمْ بِالنَّبْلِ وَأَرْتَجِزُ أَقُولُ أَنَا ابْنُ الْأَكْوَعِ وَالْيَوْمُ يَوْمُ الرُّضَّعِ فَأَلْحَقُ رَجُلًا مِنْهُمْ فَأَصُكُّ سَهْمًا فِي رَحْلِهِ حَتَّى خَلَصَ نَصْلُ السَّهْمِ إِلَى كَتِفِهِ قَالَ قُلْتُ خُذْهَا وَأَنَا ابْنُ الْأَكْوَعِ وَالْيَوْمُ يَوْمُ الرُّضَّعِ قَالَ فَوَاللَّهِ مَا زِلْتُ أَرْمِيهِمْ وَأَعْقِرُ بِهِمْ فَإِذَا رَجَعَ إِلَيَّ فَارِسٌ أَتَيْتُ شَجَرَةً فَجَلَسْتُ فِي أَصْلِهَا ثُمَّ رَمَيْتُهُ فَعَقَرْتُ بِهِ حَتَّى إِذَا تَضَايَقَ الْجَبَلُ فَدَخَلُوا فِي تَضَايُقِهِ عَلَوْتُ الْجَبَلَ فَجَعَلْتُ أُرَدِّيهِمْ بِالْحِجَارَةِ قَالَ فَمَا زِلْتُ كَذَلِكَ أَتْبَعُهُمْ حَتَّى مَا خَلَقَ اللَّهُ مِنْ بَعِيرٍ مِنْ ظَهْرِ رَسُولِ اللَّهِ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ إِلَّا خَلَّفْتُهُ وَرَاءَ ظَهْرِي وَخَلَّوْا بَيْنِي وَبَيْنَهُ ثُمَّ اتَّبَعْتُهُمْ أَرْمِيهِمْ حَتَّى أَلْقَوْا أَكْثَرَ مِنْ ثَلَاثِينَ بُرْدَةً وَثَلَاثِينَ رُمْحًا يَسْتَخِفُّونَ وَلَا يَطْرَحُونَ شَيْئًا إِلَّا جَعَلْتُ عَلَيْهِ آرَامًا مِنْ الْحِجَارَةِ يَعْرِفُهَا رَسُولُ اللَّهِ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ وَأَصْحَابُهُ حَتَّى أَتَوْا مُتَضَايِقًا مِنْ ثَنِيَّةٍ فَإِذَا هُمْ قَدْ أَتَاهُمْ فُلَانُ بْنُ بَدْرٍ الْفَزَارِيُّ فَجَلَسُوا يَتَضَحَّوْنَ يَعْنِي يَتَغَدَّوْنَ وَجَلَسْتُ عَلَى رَأْسِ قَرْنٍ قَالَ الْفَزَارِيُّ مَا هَذَا الَّذِي أَرَى قَالُوا لَقِينَا مِنْ هَذَا الْبَرْحَ وَاللَّهِ مَا فَارَقَنَا مُنْذُ غَلَسٍ يَرْمِينَا حَتَّى انْتَزَعَ كُلَّ شَيْءٍ فِي أَيْدِينَا قَالَ فَلْيَقُمْ إِلَيْهِ نَفَرٌ مِنْكُمْ أَرْبَعَةٌ قَالَ فَصَعِدَ إِلَيَّ مِنْهُمْ أَرْبَعَةٌ فِي الْجَبَلِ قَالَ فَلَمَّا أَمْكَنُونِي مِنْ الْكَلَامِ قَالَ قُلْتُ هَلْ تَعْرِفُونِي قَالُوا لَا وَمَنْ أَنْتَ قَالَ قُلْتُ أَنَا سَلَمَةُ بْنُ الْأَكْوَعِ وَالَّذِي كَرَّمَ وَجْهَ مُحَمَّدٍ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ لَا أَطْلُبُ رَجُلًا مِنْكُمْ إِلَّا أَدْرَكْتُهُ وَلَا يَطْلُبُنِي رَجُلٌ مِنْكُمْ فَيُدْرِكَنِي قَالَ أَحَدُهُمْ أَنَا أَظُنُّ قَالَ فَرَجَعُوا فَمَا بَرِحْتُ مَكَانِي حَتَّى رَأَيْتُ فَوَارِسَ رَسُولِ اللَّهِ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ يَتَخَلَّلُونَ الشَّجَرَ قَالَ فَإِذَا أَوَّلُهُمْ الْأَخْرَمُ الْأَسَدِيُّ عَلَى إِثْرِهِ أَبُو قَتَادَةَ الْأَنْصَارِيُّ وَعَلَى إِثْرِهِ الْمِقْدَادُ بْنُ الْأَسْوَدِ الْكِنْدِيُّ قَالَ فَأَخَذْتُ بِعِنَانِ الْأَخْرَمِ قَالَ فَوَلَّوْا مُدْبِرِينَ قُلْتُ يَا أَخْرَمُ احْذَرْهُمْ لَا يَقْتَطِعُوكَ حَتَّى يَلْحَقَ رَسُولُ اللَّهِ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ وَأَصْحَابُهُ قَالَ يَا سَلَمَةُ إِنْ كُنْتَ تُؤْمِنُ بِاللَّهِ وَالْيَوْمِ الْآخِرِ وَتَعْلَمُ أَنَّ الْجَنَّةَ حَقٌّ وَالنَّارَ حَقٌّ فَلَا تَحُلْ بَيْنِي وَبَيْنَ الشَّهَادَةِ قَالَ فَخَلَّيْتُهُ فَالْتَقَى هُوَ وَعَبْدُ الرَّحْمَنِ قَالَ فَعَقَرَ بِعَبْدِ الرَّحْمَنِ فَرَسَهُ وَطَعَنَهُ عَبْدُ الرَّحْمَنِ فَقَتَلَهُ وَتَحَوَّلَ عَلَى فَرَسِهِ وَلَحِقَ أَبُو قَتَادَةَ فَارِسُ رَسُولِ اللَّهِ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ بِعَبْدِ الرَّحْمَنِ فَطَعَنَهُ فَقَتَلَهُ فَوَالَّذِي كَرَّمَ وَجْهَ مُحَمَّدٍ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ لَتَبِعْتُهُمْ أَعْدُو عَلَى رِجْلَيَّ حَتَّى مَا أَرَى وَرَائِي مِنْ أَصْحَابِ مُحَمَّدٍ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ وَلَا غُبَارِهِمْ شَيْئًا حَتَّى يَعْدِلُوا قَبْلَ غُرُوبِ الشَّمْسِ إِلَى شِعْبٍ فِيهِ مَاءٌ يُقَالُ لَهُ ذَو قَرَدٍ لِيَشْرَبُوا مِنْهُ وَهُمْ عِطَاشٌ قَالَ فَنَظَرُوا إِلَيَّ أَعْدُو وَرَاءَهُمْ فَخَلَّيْتُهُمْ عَنْهُ يَعْنِي أَجْلَيْتُهُمْ عَنْهُ فَمَا ذَاقُوا مِنْهُ قَطْرَةً قَالَ وَيَخْرُجُونَ فَيَشْتَدُّونَ فِي ثَنِيَّةٍ قَالَ فَأَعْدُو فَأَلْحَقُ رَجُلًا مِنْهُمْ فَأَصُكُّهُ بِسَهْمٍ فِي نُغْضِ كَتِفِهِ قَالَ قُلْتُ خُذْهَا وَأَنَا ابْنُ الْأَكْوَعِ وَالْيَوْمُ يَوْمُ الرُّضَّعِ قَالَ يَا ثَكِلَتْهُ أُمُّهُ أَكْوَعُهُ بُكْرَةَ قَالَ قُلْتُ نَعَمْ يَا عَدُوَّ نَفْسِهِ أَكْوَعُكَ بُكْرَةَ قَالَ وَأَرْدَوْا فَرَسَيْنِ عَلَى ثَنِيَّةٍ قَالَ فَجِئْتُ بِهِمَا أَسُوقُهُمَا إِلَى رَسُولِ اللَّهِ صَلَّى اللَّهُ عَلَيْهِ وَسَلَّمَ قَالَ وَلَحِقَنِي عَامِرٌ بِسَطِيحَةٍ فِيهَا مَذْقَةٌ مِنْ لَبَنٍ وَسَطِيحَةٍ فِيهَا مَاءٌ فَتَوَضَّأْتُ وَشَرِبْتُ ثُمَّ أَتَيْتُ رَسُولَ اللّ
Har fortalt oss at [Abu Bakr bin Abu Syaibah] har fortalt oss [Hasyim Ibnul Qasim]. -på en annen måte sies det- Har fortalt oss at [Ishaq bin Ibrahim] har fortalt oss [Abu Amir Al Aqadi] begge fra [Ikrimah bin Ammar]. -på en annen måte sies det- Har fortalt oss at [Abdullah bin 'Abdurrahman Ad Darimi] og dette er hadithen. Har fortalt oss at [Abu Ali Al Hanafi Ubaidullah bin Abdul Majid] har fortalt oss at [Ikrimah] - nemlig Ibnu Ammar - har fortalt meg [Iyas bin Salamah] fra [faren hans] han sa: «Vi dro en gang i krig med Rasulullah Sallallahu Alaihi Wasallam til Hudaibiyah, på den tiden var det fjorten hundre av oss, og vi tok bare med femti geiter, så den mengden geitemelk var ikke nok for oss å drikke. Etter det satt Rasulullah Sallallahu Alaihi Wasallam nær brønnen mens han ba eller spyttet på den.» Takket være bønnen som Rasulullah Sallallahu Alaihi Wasallam resiterte over geitemelken, kunne vi alle drikke melken til vårt hjertes lyst. Så inviterte Rasulullah Sallallahu Alaihi Wasallam oss til å vise troskap til ham under treet. Jeg sverget troskap til Rasulullah Sallallahu Alaihi Wasallam i den første gruppen. Deretter fortsatte han å motta innvielse fra vennene som var til stede på den tiden. Da han kom til gruppen i midten, sa Rasulullah Sallallahu Alaihi Wasallam til meg: «Velsignet være deg, O Salamah». Jeg sa også til ham: «Jeg har sverget troskap til deg i den første gruppen, O Allahs sendebud». Men han sa faktisk til meg: «Sver troskap igjen, O Salamah». Jeg etterkom endelig forespørselen hans. Da han så at jeg ikke bar noen våpen i det hele tatt, ga Rasulullah Sallallahu Alaihi Wasallam meg et skjold. Så mottok han en ny innvielse fra den siste gruppen. På den tiden spurte han meg igjen: «Hvorfor tar du ikke troskap til meg, O Salamah?» Jeg svarte: «Jeg har sverget troskap til deg, O Allahs sendebud, faktisk har jeg sverget troskap til deg to ganger, nemlig til den første gruppen og den midterste gruppen.» Så sa Rasulullah Sallallahu Alaihi Wasallam: «Sver troskap igjen, O Salamah!» Til slutt sverget jeg troskap til ham for tredje gang. Etter å ha avlagt troskapseden, spurte Rasulullah Sallallahu Alaihi Wasallam meg: «O Salamah, hvor er skjoldet og skjoldet jeg ga deg?» Jeg prøvde å forklare spørsmålet hans: «O Allahs sendebud, tidligere møtte jeg onkelen min, Amir, og det viste seg at han heller ikke har noen våpen i det hele tatt, så jeg ga ham skjoldet.» Da han hørte denne forklaringen, smilte Rasulullah Sallallahu Alaihi Wasallam og sa: «Sannelig, du er som de gamle sa: «Å Allah, å min Rabb, gi meg en elsker som jeg elsker mer enn meg selv.» Noen dager senere inviterte Mushrikin oss til å slutte fred ved først å sende en kurér. Etter å ha gått gjennom en prosess som ikke var altfor lang, ble vi endelig enige om å slutte fred. Tidligere var jeg tjener for Talhah bin Ubaidillah, og jobben min var å gi vann til hester og bade dem. Som belønning for hans tjeneste fikk jeg mat fra ham. Jeg var fast bestemt på å forlate familien og rikdommen min for å emigrere på Allahs og Hans sendebuds vei. Da fredsavtalen mellom oss og folket i Mekka var blitt opprettet, slik at vi kunne omgås hverandre, gikk jeg en dag til trærne for å hvile under dem. Mens jeg lå under treet, kom plutselig fire Mushrikin fra innbyggerne i byen Mekka og sladret om Rasulullah Sallallahu Alaihi Wasallam, noe som gjorde meg sint på dem. Så flyttet jeg meg til en annen trestamme mens jeg så på dem henge opp våpnene sine, og etter det sovnet de. I det øyeblikket hørte jeg plutselig en stemme som ropte fra bunnen av ravinen: «O Muhajirins folk, Ibn Zunaim er drept.» Straks trakk jeg meg ut og gikk til de fire polyteistene som sov. Jeg tok våpnene deres.» Salamah fortsatte: «Etter det sa jeg til dem: «Ved Ham som har herliggjort Muhammeds ansikt, den blant dere som våger å løfte hodet, vil jeg hugge nakken av ham.» Til slutt ledet jeg de fire vantro fra Quraish frem for Allahs sendebud, Shallallahu Alaihi Wasallam. Samtidig så jeg Amir, onkelen min. Det viste seg at han også ledet en Quraish-mann ved navn Mikraz for å bli brakt frem for Allahs sendebud, Shallallahu Alaihi Wasallam. Quraish-mannen ved navn Mikraz ble etterlatt for å ri på en hest som viste seg å bli fulgt av omtrent tretti polyteister blant hans menn. Et øyeblikk så Rasulullah Sallallahu Alaihi Wasallam på dem og sa: «La dem være, for de vil bære sin urettferdighet fra begynnelse til slutt.» Så tilga Rasulullah Sallallahu Alaihi Wasallam dem, så åpenbarte Allah verset; '-Og det er Han som holdt hendene deres tilbake fra å -ødelegge- dere og -holdt hendene deres tilbake fra å -ødelegge- dem midt i byen Mekka etter at Allah vant dere over dem-' -Qs. Al Fath; 24-. Etter den hendelsen returnerte vi sammen til byen Medina med seier. Men først stoppet vi et sted. Mens avstanden vår fra Bani Lihyan på den tiden bare var atskilt av et fjell, ifølge den informasjonen jeg kjenner til, var Bani Lihyan også Mushrik-folket. Så uttalte Rasulullah Sallallahu Alaihi Wasallam at han ville tilgi alle som var i stand til å bestige fjellet om natten. Faktisk så det ut til at fjellet foran dem utfordret profeten Muhammed (fred være med ham) og hans følgesvenner som var til stede på den tiden. Samme natt besteg jeg fjellet med hell to eller tre ganger. Til slutt ankom vi Medina. Så sendte profeten Muhammed (fred være med ham) Rabbah, sin tjener, for å eskortere en kamel som bar en stor last. Jeg fulgte også Rabbah på Talhahs hest. Dagen etter hørte jeg at Abdurrahman Al Fazari var i ferd med å avskjære gruppen vår. Det viste seg at informasjonen var sann; Abdurrahman klarte å fange profeten Muhammeds kamel og lasten dens. Vi hørte til og med at han klarte å drepe personen som red på kamelen. På den tiden sa jeg til Rabbah: «Å Rabbah, ta denne hesten og gi den til Talha bin Ubaidullah, ikke glem, fortell Rasulullah Sallallahu Alaihi Wasallam at Mushrikin-folket har fanget gruppen med kameler han sendte.» Etter det klatret jeg opp på toppen av åsen, med utsikt mot byen Medina, og ropte med høy stemme: «Å innbyggere!» Tre ganger på rad. Så kom jeg ned fra åsen mens jeg fortsatte å skyte piler mot fiendens mål, mens jeg for å trøste hjertet mitt nynnet: «Jeg er sønn av Al Akwa», i dag er ødeleggelsens dag! «På vei for å jage fienden møtte jeg en mann fra Mushrikin. Så begynte jeg å sikte piler mot ham. Ikke lenge etter klarte jeg å stikke en pil rett i skulderen hans, og på avstand sa jeg til ham: «Føl pilen, jeg er sønn av Al Akwa», i dag er ødeleggelsens dag.» Salamah sa: «Ved Allah, jeg fortsatte å skyte piler mot fienden. Plutselig, forfra, så jeg en fiende ridende på en hest komme mot meg. Jeg gjemte meg bak et tett tre. Så snart fienden på hesteryggen passerte forbi, skjøt jeg umiddelbart en pil og såret ham. Ikke lenge etter ankom flere fiendtlige tropper. Men som før klatret jeg umiddelbart opp åsen. Fra toppen av åsen prøvde jeg å stoppe dem ved å kaste steiner på dem, og det fungerte. De trakk seg tilbake på en ordnet måte og lot meg forfølge dem.» De følte seg overveldet av byrden de bar, og til slutt slapp de mesteparten av provianten sin fra Profetens (fred være med ham) kamel, slik at den ville være lettere og la dem unnslippe. Jeg fortsatte å følge etter dem mens jeg skjøt med piler. Jeg lagde også et spor av steiner i veien slik at Profeten (fred være med ham) og hans følgesvenner skulle vite hva jeg hadde gjort mot fiendene. I en tett folkemengde prøvde polyteisttroppene å gå ned bakken gjennom en smal sti på bakken. Heldigvis var Fulan bin Badri Al Fazari klar til å hjelpe dem nedenfor. Så satte de seg ned for å hvile fordi de var utmattede, mens jeg satt på bakken. Fra toppen av bakken hørte jeg Al Fazari spørre vennene sine som nettopp hadde kommet ned fra bakken: «Hva er dette? Hva har skjedd med dere?» De svarte: «Vi har opplevd utmattelse, ved Allah, vi kom oss ikke gjennom slutten av natten, men vi ble stadig overøst med piler, så vi kastet mesteparten av forsyningene våre.» Så beordret Al Fazari fire av dem til å møte meg, og til slutt løp alle fire opp bakken for å møte meg. Da avstanden mellom meg og dem ble mindre, slik at de kunne høre stemmen min, ropte jeg: «Å, dere fire, kjenner dere meg?» De svarte: «Nei, vi kjenner dere ikke, hvem er dere egentlig?» Jeg svarte: «Jeg er Salamah bin Al Akwa», ved Ham som herliggjorde Muhammeds ansikt, jeg vil ikke la dere leve, kanskje er det også umulig for dere å la meg leve.» Så hørte jeg en av de fire personene svare som jeg sa. Før jeg hadde beveget meg, så jeg plutselig flere følgesvenner av Allahs sendebud, Shallallahu Alaihi Wasallam, som red på hester, komme ut bak buskene eller treene mot der jeg var.» Salamah sa: «Det første jeg så var Akhram Al Asadi, etterfulgt av Abu Qatadah Al Ansari. Etter det dukket Miqdad bin Aswad Al Kindi opp.» Salamah fortsatte: «Så grep jeg tak i tøylene på Akhrams hest, og det viste seg at de hastet frem for å hjelpe meg. Jeg sa umiddelbart: «Å Akhram, vær forsiktig med dem, ikke la dem skade deg, før forsterkninger kommer fra Allahs sendebud (fred være med ham) og de andre følgesvennene.» Han svarte: «Å Salamah, hvis du virkelig tror på Allah og Allah og den siste dag, og du er sikker på at Paradis og Helvete er sanne, så ikke hindre meg i å oppnå martyrdøden.» Salamah sa: «Så lot jeg ham gå frem for å kjempe én mot én. Så gikk Abdurrahman frem for å møte Akhram. Først klarte han å skade Abdurrahmans hest, men til slutt klarte Abdurrahman å stikke Akhram til han døde.» Abdurrahman steg deretter opp på hesten sin. Etter det gikk Abu Qatadah – rytteren til Allahs sendebud (fred være med ham) – frem for å møte Abdurrahman. Så klarte Abu Qatadah å stikke Abdurrahman og drepe ham, ved Ham som herliggjorde Muhammeds ansikt (Allahs fred og velsignelser være med ham). Jeg fortsatte å følge dem til fots inntil jeg ikke så noen av Muhammeds følgesvenner (Allahs fred og velsignelser være med ham) eller engang støvet hans. Mot solnedgang dro de til veien på åsen der det var en kilde kalt Dzu Qard, slik at de kunne drikke fordi de var tørste. Salamah sa: «Så så de meg løpe etter dem, jeg blokkerte dem fra innsjøen slik at de ikke kunne drikke en dråpe vann.» Salamah sa: «Så forlot de stedet og kjempet seg langs åssidene.» Salamah fortsatte: «Så løp jeg og møtte en av dem, så stakk jeg ham med en pil rett på spissen av skulderbeinet.» Salamah fortsatte: «Så sa jeg med en hånlig tone: 'Prøv å trekke ut pilen jeg stakk, jeg er sønn av Al Akwa,' i dag er ødeleggelsens dag.» Fienden sa: «For en uheldig morgen, er du virkelig Akwa?» «Jeg svarte: «Det stemmer, Allahs fiende, jeg er Akwa» som bringer uflaks til deg tidlig om morgenen.» Akwa» fortsatte: «Fienden skadet to av hestene sine i fjellsiden. Jeg tok dem begge til Rasulullah Sallallahu Alaihi Wasallam. Amir fulgte etter meg med en geriba av lær med to lommer, en fylt med blandet melk og den andre fylt med rent vann. Jeg utførte vaskelsen og drakk, så møtte jeg Rasulullah Sallallahu Alaihi Wasallam som var ved en vannkilde som jeg hindret fienden i å drikke. Det viste seg at Allahs sendebud hadde tatt alle kamelene og alt jeg hadde reddet fra polyteisttroppene, samt spydet og burdah-kluten. På den tiden hadde Bilal slaktet en kamel fra flere kameler som jeg hadde reddet fra mushrikianerne, deretter tok han leveren og pukkelen og brente den, deretter ofret han den til Rasulullah Sallallahu Alaihi Wasallam.» Salamah fortsatte: «Jeg sa; «Å Allahs sendebud, la meg velge hundre personer fra fiendens tropper, så følger jeg dem til ingen andre kan fortelle oss om vår posisjon uten å kutte nakkene deres.» Salamah sa: «Så smilte Allahs sendebud (fred være med ham) slik at jekslene hans var tydelig synlige den dagen. Så spurte han: «Å Salamah, er du klar for det du skal gjøre?» Jeg svarte: «Selvfølgelig, ved Ham som har æret deg.» Så sa han: «Vit, Å Salamah, at de nå er i Ghatafan-folkets territorium.» Salamah sa: «Så kom en mann fra Ghatafan og sa: «Den og den har slaktet en kamel for dem, og da de flådde den, så de plutselig støv som veltet seg, så de løp av gårde i panikk.» Neste dag sa Allahs sendebud (fred være med ham): «Den beste rytteren i dag er Abu Qatadah, mens den beste fotsoldaten er Salamah.» Salamah fortsatte: «Så ga Allahs sendebud (fred være med ham) meg to spyd, nemlig spyd til kavaleriet og spyd til fotsoldatene, og på den tiden kombinerte jeg dem til ett. Så returnerte vi til Medina, og jeg red bak Allahs sendebud (fred være med ham) på Adzba`. Salamah sa: «Mens vi var midt på veien, – sa Salamah – var det en venn av Ansar som inviterte oss til et sprintløp. Salamah sa: «Så sa Ansars venn: 'Er det ingen som vil løpe til Medina?' og han gjentok det flere ganger.» Salamah fortsatte: «Etter at jeg hørte hva han sa, sa jeg: 'Vil du hedre en edel person, eller vil du oppnå prestisje foran en respektert person?' Han svarte: 'Nei, men for Allahs sendebud (fred være med ham). Salamah fortsatte: 'Jeg sa: 'Å Allahs sendebud, ved min far og mor, la meg akseptere utfordringen med mannens sprintløp!'» «Han svarte: «Vær så snill, hvis du ønsker det.» Salamah sa: «La oss begynne.» Så løp jeg med føttene mine, jeg lot ham faktisk med vilje klatre opp en eller to bakker, fordi jeg var redd han skulle gå tom for energi, så løp jeg forbi fotsporene hans og lot ham fortsatt klatre opp en eller to bakker. Så akselererte jeg løpingen så fort jeg kunne til jeg kunne møte ham. Salamah sa; Så klappet jeg ham mellom skuldrene. Salamah fortsatte: «Jeg sa; 'Ved Allah, du har blitt forutgått'. - Iyasy sa; Jeg tror Salamah sa - 'Jeg har blitt forutgått til ham til Medina'. Salamah fortsatte: «Ved Allah, da vi var